Mangfoldet trues

Det er en stor gruppe norske musikere som faller utenfor det kunstneriske fellesskapet.

Publisert i Dagsavisen 15. april 2020 

Musikkens evige slagord, Bob Marleys «One love, one world» er viktigere enn noen gang og selv i disse krisetider må vi ikke glemme ideen om global solidaritet.

Sent på åttitallet var jeg med i «Glokal Forum», der noen titalls mennesker samlet seg med jevnlige mellomrom. Her kunne vi tenke høyt sammen om globale problemstillinger i et lokalt perspektiv, og omvendt.

Vi skulle utfordre grensene mellom problemstillinger som virker veldig lokalt, men som også hadde global relevans.

Mange av oss har gjort oss slike tanker. Mye av det som var ideelt den gang, er blitt virkelighet rundt oss i dag. Den krisa som verden går gjennom i dag, bekrefter betydningen av slike øvelser. Mest interessant er at våre oppfatninger om hva som er fellesskap, har endret seg kolossalt.

Denne krisen har truffet musikerne hardt.

I løpet av noen timer måtte kulturhus og konsertsteder lukke dørene på ubestemt tid. Plutselig står musikere over hele verden uten oppdrag, uten inntekt og uten å vite når de igjen får mulighet til å opptre på en av de mange lokale eller internasjonale konsertscenene.

Redningen for mange av artistene her i Norge er å få hjelp fra krisepakka for kulturlivet – og å få musikken spilt på radio.

Samtidig som rammene for krisepakkene har blitt diskutert på Stortinget, og NRK har bestemt seg for å øke andelen norsk musikk på radio, trues mangfoldet og variasjonen i det norske musikklivet.

Det er nemlig en stor gruppe norske musikere som faller utenfor det kunstneriske fellesskapet, som står igjen uten spillejobber, som ikke finnes på radioenes spillelister, og som også ramler utenom mange av tiltakene som nå settes i gang.

Det er nå nødvendig med ekstra tiltak og dugnadsånd for å fange opp disse og sørge for at vi sikrer det mangfoldet som finnes i norsk musikk – og som skal fortsette å finnes når vi igjen kan samles.

Kanskje kan denne krisen være en påminnelse om å utvide fellesskapets rammer, se flere muligheter og dermed åpne opp for nye konstruksjoner av fellesskaper?

Etter å ha holdt oss inne i flere uker, ser vi at krisen rammer norske musikere med innvandrerbakgrunn ekstra hardt.

Flere av disse musikerne er internasjonalt anerkjente, og har hatt stor innvirkning på det norske musikkmiljøet og har bidratt til at vi her hjemme har blitt kjent med nye musikktradisjoner.

Samtidig er dette musikere som faller utenfor når det diskuteres norsk musikk, som ikke får musikken sin spilt på radio, og som ikke nødvendigvis har noen andre bærekraftige digitale plattformer å gå til.

For de fleste av disse er konsertsoppdrag i privat eller offentlig sektor det eneste inntektsgrunnlaget og når den muligheten forsvinner, er hverdagen ekstra utfordrende.

Hvordan skal deres rettigheter og inntekter sikres, både under krisen – og i tida som kommer etter?

Når dørene til konsertstedene åpner igjen blir det heftig konkurranse med både utsatte og nye konserter som skal programmeres. Vil disse artistene risikere færre spillejobber enn før, og vil dermed tida etter krisen være ekstra utfordrende for dem?

Siden samfunnet stengte har det kommet forslag om at NRK bør spille bare norsk musikk – i norsk dugnadsånd, noe som NRK med rette har vært uenig i.

På Dagsnytt 18 argumenterte Øyvind Lund, direktør for Strategi og medier i NRK, at NRK tar redaksjonelle valg, også når det gjelder valg av musikk som skal spilles og at det er hensyn til det store publikum som er viktigst, også i disse tider.

Videre argumenterte han for viktigheten av å ha noen vinduer ut mot verden nå som alle andre grenser er stengt.

Både hensynet til publikum og vindu mot verden er argumenter jeg applauderer. For det er nettopp i disse tider at det er viktig å minne oss på at det er en verden der ute og at grensene mot den ikke stenges.

Før påske ble det også kjent at NRK P1 bare skal spille norsk musikk i uke 15, mens de andre kanalene både kunne spille norsk og internasjonal musikk.

Hvis det bare er snakk om å øke norskandelen for å kompensere for tapte inntekter, bør ikke dette dekkes av en krisepakke fra regjeringen til kulturlivet?

På den måten slipper NRK å ofre et redaksjonelt prinsipp som kanskje er mer viktig enn noen gang for å slippe en dreining mot proteksjonisme.

Jeg skulle ønske vår kunstverden hadde arbeidet i disse tider for å komme vel ut fra denne krisen, men samtidig forberedt oss på framtidige mulige kriser. Vi bør ha flere tanker i hodet samtidig.

Hvis det bare er snakk om å øke norskandelen for å kompensere for tapte inntekter, bør ikke dette dekkes av en krisepakke fra regjeringen til kulturlivet?

På den måten slipper NRK å ofre et redaksjonelt prinsipp som kanskje er mer viktig enn noen gang for å slippe en dreining mot proteksjonisme.

Jeg skulle virkelig ønske at vår kunstverden hadde samarbeidet om å komme vel ut av denne krisen, men samtidig forberede oss på mulige kriser i framtida. Det bør være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Kan «One Love, One world» også betyr en helhetlig tenkning om våre omgivelser? Ikke lenger nord- sør deling av verden men helst rettferdig fordeling?

Mindre eller mer forbruk?

Er vi forberedt på det økonomiske etterslepet som denne krisen skaper? Hva med den aller mest utfordrende krisen som vi bevisst eller ubevisst ikke setter på dagsorden; nemlig miljøkrisen? Har vi alt dette i vårt synsfelt – vår horisont? Og ikke minst; hvor skal vår horisont slutte?

Er det ved svenskegrensa? Den nordiske? Ved Europas grense? Eller?

Kunst og kulturuttrykk som vi har i vårt synsfelt, veileder oss i vanskelige tider. Det vil den også gjøre framover. Det er derfor viktig at vi i disse krisetider utvider horisonten, utvider fellesskapet og ser krisen som en mulighet til å ta nye valg som vil påvirke både oss og dem rundt oss.

For hvor ellers, og når ellers, behøves kjærlighet og håp mer enn på håpløse steder, i håpløse tider?

 

Khalid Salimi, direktør Melahuset og Melafestivalen. Ansvarlig redaktør for Samora Forum.

 

Fra markeringen av kvinnedagen på Melahuset 8. mars 2020. Foto: Greta Schehola

 

Publisert 15. april 2020