BÅRET: Fordi ingenting noen gang virkelig blir etterlatt
Rådhusplassen, MelaArena
Fredag 14. – Søndag 16. august
Forskjellige tider
Performance med Nathalie Vairac
Søndag 16. august
14.00
Visnings, nummer en: Spinning the yarn(s) med Sarah Kazmi
Fredag 14. august
17.00 – 19.00
Lørdag 15. – Søndag 16. august
12.00 – 19.00
Å bære er å ha krysset – i armene på en forelder, på ryggen av en bølge, i foldene av et språk, i det vedvarende minnet om en matrett tilberedt på et kjøkken som ikke lenger eksisterer. Hver migrant bærer på noe som ikke kan pakkes ned: en duft, en tone, en måte å bære sorg på som hører til en annen kyst.
Migrasjon representerer ikke et brudd, men en brett; øyeblikket da et liv bøyer seg over seg selv for å krysse vann, grenser eller stillhet, før det folder seg ut på et nytt sted, forvandlet, men samtidig tro mot sitt tidligere jeg.
Kunstprosjektet «Båret: Fordi ingenting noen gang virkelig blir etterlatt» samler kunstnere hvis arbeider utforsker migrasjonens indre territorier. De ser ikke på statistikk eller sensasjonsorienterte tragedier, men heller på den intime teksturen av fordrivelse. Dette inkluderer språkene som går tapt i søvnen, duftene som blir med i bagasjen uten at man vet det, og gudene som blir installert på en ny hylle i en fremmed leilighet.
Gjennom tre distinkte praksiser navigerer kunstnerne i migrasjonens sensoriske arkeologi: kulinariske minner som arkiver for identitet og lengsel; vann, som både passasje og grense, elementet som skiller og forbinder; og luft, den usynlige bæreren av stemmer, rytmer og den navnløse følelsen av et annet sted.
Arbeidene i denne utstillingen krysser perspektivene fra det området rundt det Indiske hav, Sør-Asia og den moderne diasporaen. De spør hva det vil si å tilhøre flere steder på en gang, eller ikke tilhøre noen av dem fullt ut. De hyller den reisende, som stadig er i bevegelse uten noen gang helt å ankomme, og som i prosessen skaper et nytt språk.
Det er der, i dette mellomrommet, at kultur blir født.
Om kunstnerne
Natalie Vairac
Natalie Vairac
I mer enn 20 år har skuespiller Nathalie Vairac prydet scener i Frankrike, ved den internasjonale festivalen i Avignon, samt teatre over hele Karibia og Afrika. Hennes omfattende repertoar inkluderer greske tragedier, verk av Shakespeare, franske klassikere og moderne dramaer. I 2014 ble hun tildelt Saana-prisen for beste kvinnelige skuespiller i Kenya. Hun jobber også som veileder, hvor hun deler sin ekspertise med både nye og etablerte skuespillere.
For «Båret» bruker Vairac vann som et helbredende rom, et sted hvor kroppen husker før ordene kan formes. Hennes forestilling følger motstandsdyktigheten som følger i kjølvannet av migrasjonstraumer. Hvordan setter et tapt språk spor i kroppen? Hvordan blir vann, som et element for overgang og renselse, et medium for intim rekonstruksjon?
Sarah Kazmi
Visnings, nummer en: Spinning the yarn(s)
Visnings starter med dedikert transatlantisk forskning, der Sarah Kazmi tar et kritisk og nært blikk på arkivene og sporene etter norsk utvandring til Nord-Amerika på 1800- og 1900-tallet. I likhet med pakistanske migranter til Norge 100 år senere, dro norske utvandrere for å søke lykken og et bedre liv. De bygde kirker, åpnet butikker og restauranter, og samlet seg i egne enklaver (som «Lapskaus Boulevard» i New York). Slik skapte de subkulturer som overlevde den første generasjonen medflyttere i flere tiår, ja, til og med århundrer. Alt for å opprettholde forbindelsen til hjemlandet, deres egen kultur og språk. Mens noen lyktes, viste løftet om den amerikanske drømmen seg også å være skuffende for mange, slik som for innbyggerne i «Ørkenen Sur», en koloni av arbeidsløse og hjemløse norske immigranter som holdt til på en søppelfylling i Red Hook, Brooklyn.
Norsk maritim migrasjon produserte og sirkulerte også fortellinger om fristeder gjennom transnasjonale nettverk, av sjøfolk, religiøse institusjoner og kommunikasjonssystemer. Disse fortellingene la til rette for fysisk migrasjon og åndelig integrering i et spredt internasjonalt fellesskap av troende. I dag blir de reaktivert gjennom kulturarvsturisme og digital teknologi, hvor natur og landskap fungerer som erfaringsbaserte ankre for identitet og minne. Med dette bakteppet nærmer jeg meg havnen som en transitt, et liminalt rom; mellomrom: mellom identiteter, mellom historier, mellom livet som venter på å bli født. Båten er det flytende rommet, et sted uten sted, som eksisterer i seg selv, som er lukket om seg selv, og som samtidig er gitt over til havets uendelighet.
Ved å aktivere en form for nomadologi knyttet til migrasjonsformer, stiller jeg spørsmålet: hvordan kan vi presentere historier som ikke har blitt til historie? Hvordan kan vi opprettholde en nomadisk tilnærming uten å bevege oss? Hvordan/på hvilke måter kan vi adressere den norske utvandringen til Nord-Amerika i dag uten bare å se bakover?
Sarah Kazmi er en interdisiplinær kunstner med base i både Oslo og Karachi, Hennes kunstneriske praksis beveger seg på tvers av forskning og visuell produksjon, og observerer forholdet mellom mat, språk og politikk, ofte i tilknytning til og sammen med lokalsamfunn og -miljøer.
